I år var det meningen at lærerne skulle være med på Tinestafetten. Ingenting er som å slå elever i noe. Vi bestemte oss for at dette skulle vi gjøre nå. Virkelig gruse dem. Men første problem lå i å skrape fram et lag. Kunne man tenke seg at det skulle bli vanskelig å grave fram noen lærere som var en smule interessert i å gjøre noe annet enn å slå med pekestokk, sitte på pauserommet eller vase rundt med en kaffekopp….. Nei, det kunne man ikke tenke.. Men pokker som man slet. Da dagen kom hadde vi i hvert fall fått et halvfunksjonelt lag der det var litt skulderskader, dårlig kondis og rett og slett manglende husk om hvordan man løp. Husker at jeg lo da Inna uka før begynte å bable om skotøyet. ”Nei, Inna. Det er helt riktig. Vi løper i hvert fall ikke med høyhæla sko….” T-shortene vi hadde fått utdelt var i ministørrelser. Tror de at folk har blitt dverger i løpet av et år, eller er det Norges idrettsforbunds måte å drive med slankepress? Jaja. Uansett så vi ut som noen malplasserte løpelignende og dansende elefanter trøkka ned i lilla t-shorter under oppvarmingen.
Når man sier ordet stafett så er det normalt å assosiere det med veksling og bruk av pinner. Dette var det tydeligvis ikke alle som visste da vi startet med veksleoppvarming. Det skal i teorien ikke være mulig å glemme å ta i mot pinnen, men det er mulig. Der løper jeg mot Inna og roper at jeg er på vei. Inna starter å løpe med armen bakover. Nå er det bare for meg å stikke den pinnen opp i lanken hennes slik at ho kan ta over. Men den gang ei. Jeg prøver forgjeves å gi fra meg pinnen, men dama nekter tydeligvis å ta den i mot i det jeg ser Inna setter opp farten uten pinnen. Da står jeg der midt i vekslingsfeltet som en dum ape og lurer på hva pokker som gikk galt. Resten av oppvarmingen gikk greit den, bortsett fra at man fikk sjokk på hvor langt 200 meter egentlig er. Det er langt det. I hvert fall når man føler for å veksle etter et par meter. En av lærerne mente tydeligvis det samme, under selve løpet, da han stoppet helt opp etter et par meter, for å så komme på at han kanskje burde løpe til neste veksling.
Noen av lærerne nevnte med glede at de i forbifarten kunne jo bomme og dunke den pinnen i bakskællen til den eleven som hadde veksling ved siden av. Men det ble fort avskrevet siden det var en meget dårlig form for vinnertaktikk. Vi endte med å tape. Men var det noe sjokk?
