Sommer

For første gang på mange måneder våknet jeg sjokkerende nok klokka 8 på en lørdag. Må være jobbesyndromet som har kicket inn. Merker at det er deilig å plutselig måtte ha noe å gjøre hver dag, selv om jeg ligger som en baby og snorker før 10 på kveldene. Men nok om det. Det jeg ville fram til var at jeg etter min oppvåkning gikk jeg rett ut i natttøyet og stilte meg uttafor døra. Da kjente jeg en merkelig ting.... Det var varmt. Og vi snakker ikke sånn at man kan legge fra seg vinterjakka, som jeg tok fram noen dager tidlig, men sånn at man må legge fra seg alle klærne. Så da var det å kle på seg sommertøy å ta seg en tur ut... Kjempe herlig. :)

Tinestafetten

I år var det meningen at lærerne skulle være med på Tinestafetten. Ingenting er som å slå elever i noe. Vi bestemte oss for at dette skulle vi gjøre nå. Virkelig gruse dem. Men første problem lå i å skrape fram et lag. Kunne man tenke seg at det skulle bli vanskelig å grave fram noen lærere som var en smule interessert i å gjøre noe annet enn å slå med pekestokk, sitte på pauserommet eller vase rundt med en kaffekopp….. Nei, det kunne man ikke tenke.. Men pokker som man slet. Da dagen kom hadde vi i hvert fall fått et halvfunksjonelt lag der det var litt skulderskader, dårlig kondis og rett og slett manglende husk om hvordan man løp. Husker at jeg lo da Inna uka før begynte å bable om skotøyet. ”Nei, Inna. Det er helt riktig. Vi løper i hvert fall ikke med høyhæla sko….” T-shortene vi hadde fått utdelt var i ministørrelser. Tror de at folk har blitt dverger i løpet av et år, eller er det Norges idrettsforbunds måte å drive med slankepress? Jaja. Uansett så vi ut som noen malplasserte løpelignende og dansende elefanter trøkka ned i lilla t-shorter under oppvarmingen.

Når man sier ordet stafett så er det normalt å assosiere det med veksling og bruk av pinner. Dette var det tydeligvis ikke alle som visste da vi startet med veksleoppvarming. Det skal i teorien ikke være mulig å glemme å ta i mot pinnen, men det er mulig. Der løper jeg mot Inna og roper at jeg er på vei. Inna starter å løpe med armen bakover. Nå er det bare for meg å stikke den pinnen opp i lanken hennes slik at ho kan ta over. Men den gang ei. Jeg prøver forgjeves å gi fra meg pinnen, men dama nekter tydeligvis å ta den i mot i det jeg ser Inna setter opp farten uten pinnen. Da står jeg der midt i vekslingsfeltet som en dum ape og lurer på hva pokker som gikk galt. Resten av oppvarmingen gikk greit den, bortsett fra at man fikk sjokk på hvor langt 200 meter egentlig er. Det er langt det. I hvert fall når man føler for å veksle etter et par meter. En av lærerne mente tydeligvis det samme, under selve løpet, da han stoppet helt opp etter et par meter, for å så komme på at han kanskje burde løpe til neste veksling.

Noen av lærerne nevnte med glede at de i forbifarten kunne jo bomme og dunke den pinnen i bakskællen til den eleven som hadde veksling ved siden av. Men det ble fort avskrevet siden det var en meget dårlig form for vinnertaktikk. Vi endte med å tape. Men var det noe sjokk?

Vårfølelse

Her om dagen våknet jeg opp til sola som stekte gjennom vinduet. Gjennom den trøtte hjernen som så vidt fungerte så tidlig på morran, kunne jeg høre fugler som kvitra. Jeg som er sørfra fikk skikkelig vårstemning med en gang, der jeg lå i halvsvime. Jeg mente at nå har våren kommet. Jeg kunne se for meg at knoppene på trærne hadde sprunget ut, blomstene hadde kommet fram og jeg kunne endelig gå med lite klær på meg. Jeg reiste meg opp i den tro om at vinterjakka kunne jeg kaste innerst i skapet. Men da tok jeg feil............. I det jeg titter ut av vinduet ser jeg snø, snø, snø og snø. Gjett om det var et slag i magen. Jeg ble litt lettere irritert. Åssen kunne nord-norge lure meg sånn. Fuglekvitter og sol kan dra dit peppern gror.!!!

Big bang og dinosaurer

Jeg er jo lærer i utgangspunktet, men lurer ofte på om mine kunnskaper strekker til.... Det viste seg igjen at jeg virkelig bør revurdere min samling av informasjon i den allerede susete såkalte hjernen min. Jeg tenkte jeg skulle fortelle Tim om hvordan dinosaurene levde. Det starter med at jeg tar to dinosaurer som begynner å sloss. Tim ser på meg med store øyne og lurer på om det har klikka for damen i det jeg lager de lyder som lages skal. Men det har det nemlig ikke før jeg begynner å stappe den ene lille dinosauren ned i T-tex sin munn. Dette for å vise at søte og snille dinosaurer blir spist av slemme dinosaurer. Etter hvert putter jeg alle dinosaurene oppe i en plastikkboks for å vise at de er i ferd med å dø. Jeg rister boksen hardt rundt og sier triumfernede til Tim: "Og der har vi Big Bang som eksploderer og sletter alle dinosaurene, nå vet du hvorfor vi ikke har de dyra her lengre, Tim." Det tok ikke lange stunda før far i huset kommenterte læreren. Det viser seg visst at Big bang skjedde før dinosaurene..... Hmm...

Timmelim

Hei og hå.... Noe må man gjøre for å klare seg som amøbe i Nord-Norge. Derfor kidnappet jeg noens barn.

Jeg "fant" denne ungen her på en fiskebrygge nede i Værre. Og tenkte at: Han så søt ut.... Da raska jeg meg til ungen og la på sprang. Jeg har kalt han for Timmelim.

Han er en søt og god gutt. Men han blir lett hissig når vi krangler om dataen. Da står han å holder seg så hardt han kan i bordkanten og skriker med hele sin sjel...... Da ler jeg... Er det ondskapsfullt??? Jaja.. Men normalt sett er vi venner da.

Jeg har lært han et veldig viktig ord: Global oppvarming. Men når jeg sier det til han, ser han på meg som om jeg skulle vært en smule skadet på hjernen... Men som hevn nekter jeg han å klå på dataen, og så er vi i gang........ Et virkelig bra vennskapsforhold...

Jeg lærer ham også å ake i badekaret slik at alt vannet spruter utover gulvet. Etter hvert vil han bli såpass flink og selvdreven at han klarer det helt på egenhånd å plage sine foreldre med unødvendig søl.